Årsaken til at min mor utviklet seg til akkurat den støpningen hun var av med de karaktertrekkene hun hadde, og manglet, er i noen grad et mysterium for meg, selv om jeg har møtt andre voksne barn av psykisk syke mødre som i mye i bunn og grunn er ganske like hva det tvangspregede nevrotiske forsvar, som er kjent som en av de aller sterkeste rustningene selv om sjelen det er bygd rundt kan være av et skrøpelig, ikke riktig frisk og skadet slag, noe de i sin forkledning, særlig når det kommer med en narcissistisk komponent slik det gjorde for min mor der det som ikke er som det skal være i stor grad holdes skjult bak en strålende fassade, hvor egen sorte skygge heller projiseres over på andre enn å erkjennes som en bevisst del av en selv, men hvor det først og fremst handler om at "ingen må tro det er noe galt med Meg!", noe de knapt er istand til å erkjenne for seg selv, der de stadig lager løgner også for seg selv for å fremstå bedre ikke blot i "folks" øyne men like mye hva deres selvbilde angår, der du strengt tatt for min mors vedkommende kan si at hun ikke var sterk nok til å bære sannheten om seg selv, der det i ettertid har kommet frem at hun også skjulte for andre at min mormor hadde et psykotisk sammenbrudd tidlig på 80 tallet der hun etter å fram til da ha levd som udiagnostisert bipolar i en tid og et miljø der man hadde lite kunnskap om psykiske lidelser og dermed ikke forstod at det som utmerket seg som noe spesielt og "originalt" hos min mormor, som forøvrig var et sosialt og gjestfritt menneske med et kvikt hode, og vil jeg påstå et hjertegodt menneske som dog hadde en fandenivoldsk humor med kommentarer som kunne avvæpne noen og enhver om hun "kom under angrep", som da hun påtraff en høy, mørk fisker på sin vandring i gågata i Tromsø der hun arbeidet som "pike" hos familien Bredrup som da eide Mack Bryggeri nok avleverte sitt "Heia" med full dobbeltsidig hjerteklaff ved første blikk i et ekteskap som ettersom hun passet på å "fyre" sin kjære som ikke kunne balansert henne bedre med sitt stødige fornuftsvesen, skjønt de største konfliktene kom av at hun tidvis var drøyt raus i sin giverglede, hvor det er svært sannsynlig at dette hadde sammenheng med hennes bipolare lidelse, som siden hun nå frem til psykosen var et faktum da ensomheten og sorgen og fraværet av sin stødige stødige fornuftige livspartner som hadde balansert henne så vel og vært så god å snakke med, mens min mor strengt tatt knapt visste hva en fortrolig samtale var, der hun langt mindre hadde syn og hensynsfull fintfølelse for andres følelsesliv, og heller når hun avla besøk ankom som den hvite tornado med påklagelse av fjøslukt fra golfjakken og skautet hun brukte under dyrestellet, ettersom datteren som hadde vokst opp på gården hadde blitt så fin i nesen at det var å anse som en utålelig synd at arbeidsklærne skulle henges av i gangen på tross av at det jo ikke var noe omkledningsrom langt mindre dusj i fjøset slik det er i moderne fjøs. Det luktet ellers aldri fjøs inne i min bestemors hus og heller aldri av henne selv. Men påklaging av fjøslukt og "sanitærforhold" var altså takka for å ha kostet et år på husstell-linja ved Solhov folkehøgskole, som var det lengste min mor rakk på utdanningsfronten, men hvor hun nok uansett hadde lært ganske mye, hvor akkurat den folkehøgskolen hadde høy status i landsdelen. Noen venner for livet fikk imidlertid ikke min mor, mens jeg enda har vennskapelig kontakt med folk jeg ble kjent med da jeg selv gikk et år på Fosen Folkehøgskole som også holdt høy faglig standard på læresiden, og det sier nok noe om min mor som under min oppvekst knapt hadde venninner eller omgangsvenner blant andre enn sin egen utvidede slekt, familie og dertil inngiftede der de eneste to hun hadde noe særlig vennekontakt med dessforuten var en kvinne som strengt tatt var vesentlig snillere mot meg en hun var selv om hun var alvorlig psykisk syk, og en dame på andre siden av fjorden hun må ha hooket opp med den korte tiden hun hadde en ekstrajobb, der det å ha blitt gitt et avgrenset ansvar hvor hun ikke ble betrodd å sitte i kassen, hvor knøttliten den butikken enn var ble omskrevet til noe så fint som "avdelingsleder", mens panikkangstanfallene som var årsak til at hun sluttet i jobben ble omskrevet til en sjelden hjertelidelse som bare gjorde henne litt spesiell, legen som undersøkte henne hadde nemlig konstatert at hun hadde "nervøst hjerte" som var en kultivert herres måte å fortelle henne det som på hennes språk kort og godt ville blitt beskrevet som "nerveproblemer", men selv om min mor led både av klaustrofobi og en tid dertil var livredd for sjøen og drukning om det var så mye som litt gråe krusninger på vannflata, der det å kjøre gjennom en tunnel utløste hysteriske anfall og det ene med det andre, men var det noe hun ville ha seg frabedt var det at det skulle være noe som helst galt med hennes syke, Gud forby! I hennes verden var både depresjon og kviser å anse som moralske defekter, mens hun fremhold at hun var av et renere og frommere slag ettersom hun aldri hadde hatt en kvise og under de fleste forhold, særlig ute blant "folk" og i rollen som strålende vertinne- i den grad de som kom var ansett gode nok for henne var i stand til å smile så bredt at man kunne mistenke henne for å sove med en kleshenger i munnen. Og jeg tenker som så, at hun hadde virkelig all grunn til å bekymre seg for hva "folk måtte tro" slik det i realiteten stod til bak fassaden, og hvordan hun tedde seg og snakket når det ikke var "folk tilstede" i en kjernefamilie som ikke kunne vært mer dysfunksjonell der hun regjerte som herre i huset og sjef over de dårlige tidene enten min far var borte på fiske noe han for det meste var-opptil 280 døgn i året, eller om han kom hjemom- han turte strengt tatt ikke opplukke munnen og si hva han egentlig tenkte og mente om ting, inkludert hva min Askepottstilling angikk- der jeg uansett fikk noe bedre behandlig når min far var hjemme, ettersom jeg jo hadde vært hans "ønskebarn", hvor det som fra starten ble mitt problem var at hun ikke fikk den uttellingen hun hadde håpet på hos mitt faderlige opphav som kun viet den lille oppmerksomhet da hun kom hjem med vidunderet han som hadde mast om å prøve en gang til med ønske om en jente i tillegg til de to guttene min mor var vel tilfreds med, noe som altså utløste min mors sykelige sjalusi, så hun forkastet sitt eget barn så jeg måtte leve opp i stebarnskår som et barn hun egentlig ikke ville ha som ikke var ønsket, elsket og villet som mine to brødre, hvor narcissismen også hindret henne i å til fulle ta inn over seg og erkjenne det unormale i hennes sjalusi, motstand og uvilje mot meg- så det ble diktet om til at det aller meste var galt med meg og det var liksom ikke måte på hva hun tilla meg, der det samme i stor grad også gjalt hennes svigermor og svigersøster som hun straks la seg ut med og anså å være av et dårligere slag selv om jeg kan skrive under på at de begge var mer normalt sammenskrudd enn henne, og hos dem var jeg velkommen og de var snille mot meg, ellers hadde jeg nok ikke kommet såpass bra fra det som jeg tross alt jeg led under både i den direkte kontakten med min mor og i det hennes "to kjære barn" som følge av forskjellsbehandlingen og devalueringen fra hennes side, samt manglende grensesetting og korreks på den siden mens skjenn og kritikk var eksplisitt forbeholdt meg der jeg ble dømt skyldig i det meste før jeg i det hele fikk fortalt min versjon, og ble straffet og idømt skyld også når jeg var helt uskyldig og i virkeligheten de andres offer og strengt tatt bare kunne glemme å prøve å søke vern, forsvar og beskyttelse på den kanten. Når resten av hennes familie og de voksne hun omgikkes og hadde på besøk kjente henne som et så forrektig prektig og strålende menneske, som jeg om ikke annet kan godskrive for å holde husmorstandard hva matstell og renhold og vertinneopptreden angikk som var omtrent på 50 tallets lærebok nivå, mens opptredenen som hustru og mor var et godt stykke under normal standard, skjønt den broren som var nærmest over meg ranket henne som "en god mor" ettersom han jo egentlig nøt den status, de fordeler og ekstraprivilegier som mer normalt tilfaller den yngste i en søskenflokk som siden han jamnt over ble overidealisert med blind morsforelskelse, overøst med superlativer og aldri ble satt grenser for, skjent på, irrettesatt, kritisert eller ilagt noen som helst form for sanksjoner, blot unnskyldt uansett hva han gjorde og sjelden noen gang sagt nei til, der det for ham var en ren selvfølge at det gjaldt en høyere status for ham enn for meg og at han fikk alt han ba henne om og vel så det, bl.a på klær og utstyrsfronten mens det for meg gjaldt en langt lavere standard, der hun ikke engang ville kjøpe badedrakt til sin datter da jeg skulle begynne med svømming i 4de klasse selv om jeg ga beskjed at vi måtte ha det, noe som siden det ikke nyttet hva jeg sa der læreren min ikke så ut til å forstå problemet selv om jeg sa han måtte ringe henne siden hun ikke hørte på meg, med det resultat at jeg ankom første svømmetime i en frottetruse uten overdel til stor latter for barna fra den andre skolen vi hadde felles svømming med ved en større skole mens vi gikk barnetrinnet på våre mindre grendeskoler, hvor hun ikke ga etter før jeg etter den timen ga beskjed fra skolen som enda ikke ville gjøre meg den tjenesten å ta det dirkekte med min mor at jeg ikke fikk være med på svømming uten badedrakt. Da skrev hun etter en på postordre, som når den ankom var for liten, ubekvem og stadig gikk opp i låsen i nakken så jeg måtte passe på, uten at det hjalp å si det til henne, for jeg fikk ikke ny. Og det var aldeles ikke økonomi som var årsaken til at mens mine brødre gikk i siste skrik fikk jeg langt billigere klær og gikk det meste av oppveksten i klær jeg arvet etter mine brødre, selv om jeg ikke var så kravstor og heller ikke den mest forfengelige så jeg klaget sjelden og var glad for det jeg tross alt fikk. Vi var ikke fattige, min far jobbet på reketråler i Barentshavet, og han jobbet mye, så tidlig på 80 tallet var han en av de to med høyest inntekt i bygda, og tjente vesentlig bedre enn en allminnelig lærer som i tillegg gjerne hadde et studielån å betale på, uten at min mor ante denslags, og heller ikke så ut til å forstå at en del av de yngre som hadde bygd et nytt og finere hus en vårt faktisk hadde dårligere økonomi, der enkelte på vennesiden gjorde store øyne over utvalget i vårt kjøleskap. I vår familie var matbudsjettet unormalt høyt, enda kunne min mor som var hjemmeværende husmor uten noen sinne å måtte bekymre seg for om det rakk til regninger og mat og alt som ellers både var behøvd og overflødig samtidig som hun altså syntes hun fikk for LITE hos sin forhatte svigermor som knapt hadde egne penger med sin lille minstepensjon og en mann som hadde litt høyere pensjon og dertil svart inntekt av heimefiske til å spe på pensjonen med, mens fruen stadig var den som måtte betale det meste av maten som ble handlet, og like fullt så lite hun hadde alltid var den som ga oss barna de aller flotteste julegavene. Når det gjaldt materiell trygghet mat og leker var jeg vel strengt tatt sterkt priviligert framfor de fleste andre barna i bygda selv som familiens Askepott, og hva orden og renhold, tannpuss og elementær opplæring i skikk og bruk på visse områder stod det godt til i heimen der man hadde alt slikt på stell, men jeg led stadig grovt under omsorgssvikt og når det gjaldt forholdet mellom oss som utgjorde kjernefamilien som bodde i det rene, ryddige huset var det lite som var å anse som normalt kort og godt, og jeg var bortenfor all tvil den som led mest og som mest gikk utover i den flokken, og har man ingen mor å søke tilflukt hos og bærer preg av vanskjøtsel er man også mye mer utsatt for både mobbing og overgrep som jeg led under i rikt monn.
No comments:
Post a Comment