Det var ikke måte på hvor raskt man var ute og avskrev Ari Behns selvmord på psykisk sykdom. Og joda, det er klart at selv om Aris depresjoner hadde tungtveiende årsaker i livets realiteter, en sviktende fysisk helse der det også var en stor sorg når ekteskapet med det familiefokus han hadde som han hadde sett for seg skulle vare livet ut "til døden skiller oss ad" gikk over ende og at han rett og slett bar på stor livssmerte der også eget fysiske forfall tynget ham ned og der det med den tunge børa han alt bar vel ikke var så mye vanskelig å forholde seg til oppå det og kanskje en følelse av totalt nederlag, noe uopprettelig slik at livet der og da ble for vondt og "uløselig" så han i et forpint svakt øyeblikk ikke orket mer, ga etter og desverre valgte å ta sitt eget liv.
Det er ytterst sjeldent den psykiske sykdommen enten det dreier seg om en alvorlig sinnslidelse eller en depresjon med rot i livshendelser i seg selv er årsak til selvmord.
Det handler om smerte, om "unsolvable lives", avmakt . Selvmord begås uhyre sjelden som følge av endogent betinget depresjon eller som en selvstendig psykotisk handling.
Man trenget heller ikke være psykisk syk for å bli suicidal. Det handler om livsmerte, om avmakt om "uløselige liv", ting som blir for vanskelig, problemer man ikke ser noen utvei av, der også fysisk sykdom kan svekke livskvaliteten så til de grader at også det kan bli årsak til selvmord.
I noen tilfeller kan det knyttet til depresjon og livsomstendigheter også være slik at et menneske ikke evner se sin egen verdi og betydning for de nærmeste, ser sin egen rolle utspilt og "nå bare forsvinner jeg" . Fatalt. Et svakt øyeblikk der livets byrde og lidelse blir for stor. For hans del kan man snakke om depresjon, psykisk sykdom som følge av livets harde realiteter der psykisk sykdom kan forstås rasjonelt som en konsekvens og reaksjon på det livets realiter, byrder og plager.
De fleste psykiske lidelser hvorav depresjon er den mest utbredte er jo ikke av endogen karaktet men en reaksjon, en konsekvens av det som skjer i et liv. Ikke en sykdom som oppstår innenfra helt av seg selv. Slik er det jo strengt tatt bare for de som har en alvorlig schizofrenilidelse som man idag vet handler mer om anomalier i hjernen og i vesentlig mindre grad er miljøbetinget. Selv om det finnes reaktive traumeutløste tilstander og ruspsykoser som kan ha symptomlikhet med schizofreni men ikke er det.
Så var det dette med sannheten, og da tror jeg nesten vi må snakke litt om affektive bipolare tilstander og betydningen av tidlig intervensjon og seriøs konvensjonell behandling hos psykolog/psykiater der og om det viser seg symptomer på psykose. Når det gjelder bipolar sårbarhet som er en arvelig "lidelse" det ikke kun hefter negative sider ved og som ikke nødvendigvis vil slå ut med klare psykotiske symptomer med totalt sammenbrudd, fullstendig tap av realitetssans og funksjonevne eller helt åpenbare blomstrende mani.
Bipolar lidelse lever i motsetning til schizofreni ikke sitt eget endogene liv, selv om det innebærer en medfødt sårbarhet og miljøsensitivitet som på plussiden kan innebære stor innfølingsevne, varhet for andres følelser og stemninger, rik fantasi og forestillingsevne som innebærer empatiske kvaliteter, samtidig som et barn med denne medfødte sårbarheten i tillegg til den sensitive og den sprudlende sjarmerende siden og oftest innebærer sterke affekter og temperament.
Så lenge det dreier seg om et lite barn vil en slik diagnose sjelden bli stilt, selv om barnet med denne såbarheten kan utmerke seg noe spesielt og gi uttrykk for rare tanker og tidvis kanskje i større grad enn andre barn kan opptre på en impulsiv affektstyrt måte som kan oppleves upassende men som man sjelden vil betrakte som sykt, ei heller om barnet blander fantasi og virkelighet da dette jo er helt normalt iallfall for barn i førskolealder.
Uavhengig av hvordan ting forstås og fortolkes underveis vil likevel mye i barndom, oppvektst og frem til ting ytrer seg ved åpenbare sykdomtegn og symptomer på psykose som kan være avgrenset og ikke nødvendigvis påvirker adferd og virkelighetsoppfatning og funksjonsnivå på alle områder.
De fleste bipolare er jo oppegående mennesker som lever vanlige liv i vanlige yrker med studier og familie. Man kan ikke se på noen om de er bipolare eller ei så fremt de ikke er i en påfallende sykdomfase.
Siden bipolare responderer sterkt på miljø og er utpregede, ofte varme, følelsesmennesker, hvor man i tillegg selv om det ikke gjelder alle er funnet en korrelasjon mellom bipolar lidelse og særlig høy intelligens og likeså kreativitet.
Bipolare har på en måte naturlig åpnere sanser som gjør at sanseinntrykk kan oppleves mer intens, og der den bipolare lidelsen altså heller enn å leve sitt eget endogene liv gir større utslag på miljø herinunder årstider og lysforhold som selv om dette er noe som påvirker oss alle gir sterkere utslag for bipolare.
Om man har denne iboende sårbarheten som det som nevnt og kan finnes plussider ved og slik altså ikke kun er en sykdom men på sett og vis like mye en mennesketype det og kan hefte mye positivt med vil livshendelser som også for normale mennesker utløser sterke negative eller positive følelser intensiveres slik at sjansen for å bli alvorlig deprimert ved vanskelige livshendelser og stressbelastninger i miljøet er større enn hos mennesker som ikke er bipolare.
På samme tid kan også positive følelser forsterkes, der forelskelse er en kjent trigger for mani. Nå er jo en kraftig forelskelse i seg selv en "prepsykotisk manitilstand" så det er ikke alltid lett å se hvor skillet går når den bipolare svinger et nivå høyere enn til den syvende himmel og da kan få for seg både det ene og det andre i tillegg at mani er forbundet med hyperseksualitet samtidig som forelskelse i seg selv også øker libido og begjær.
Noen bipolare vil aldri om de lever et godt og stabilt liv uten de store livspåkjenninger, selv om de kan være litt spesielle, fargerike og eksentriske aldri gå fra produktive hypomane episoder til manisk ukritisk adferd med fravær av sykdomsinnsikt samtidig som de kan foreta seg ting der de blamerer seg, gjør og sier ting de ikke ville gjort om de var friske og hadde beina på jorda.
Depresjon og faktisk også angst og opplevelse av at 'det er noe i veien med meg" er imidlertid vanlig også før sykdommen slår ut på en slik måte at de i kontakt med behandlingsapparatet på psykiatrisiden blir diagnostisert, medsinert og gjennomgår psykoedukasjon og terapi der de får sykdominnsikt og lærer litt også om hvordan de best kan ivarta seg selv og unngå nye sykdomsepisoder.
Når det gjelder utvikling av psykotiske symptomer der den syke selv mangler sykdomsinnsikt, som kan bestå i at man hat syns eller hørselshallusinasjoner, rare tanker, forestillinger om å ha spesielle overnaturlige evner som å kunne lese andres tanker, storhetsforestillinger eller også paranoide forestillinger om å bli forfulgt, å være utvalgt til en særlig livsoppgave hvor det ikke sjelden foreligger religiøse vrangforestillinger som kan utgjør et klart avvik sett i forhold til vedkommendes kulturelle bakgrunn der det for den syke som så lenge vedkommende heller ikke av de pårørende forstås som syk og behandlingstrengende kan få det for seg at disse ideene og hallusinasjonene som oppleves virkelige et noe som det er svært viktig å bringe ut til flere
Om vedkommende ikke kommer raskt nok til behandling og dersom det som er hallusinasjoner og sykdomsforestillinger antas på alvor av andre der det hele forsterkes og bygges opp et helt system og "åndelig univers" rundt dette er det fare for at vrangforestillingene festner og vokser i omfang noe som ødelegger utsiktene til å kunne bli frisk og sperrer permanent for sykdominnsikt frem til det under større livspåkjenninger som måtte komme, noen ganger sent i livet som måtte utløse et så totalt psykotisk sammenbrudd med tap av virkelighetssans og adferd som ikke levner allminnelige mennesker den ringeste tvil om at vedkommende er syk, psykotisk, folkelig sagt "gal" og må innlegges på lukket avdeling ,om nødvendig ved tvang da den syke kan motsette seg dette, totalt mangle sykdominnsikt og kan bli hissig og aggresiv når noen sier det og vil sette grenser for den psykotiske adferden.
Men kommer hun først dit i en slik tilstand er det neppe tvil om at diagnosen bipolar vil bli stilt.
Skjønt når noen har gått så lenge med vrangforestillinger og trodd på hallusinasjoner som noe virkelig av åndelig karakter og konstruert et alternativt livssynsoverbygg vil nok ikke den pasienten bli frisk med det første, og kanskje aldri helt men vil nok friskne til fra den akutte fasen og slippes ut til å leve sitt liv ikke galere enn at det fungerer frem til det måtte oppstå en ny alvorlig sykdomsperiode, slik det gjør for noen når de først engang har røket helt mens andre etterhvert blir helt friske uten tilbakefall.
Men jo lengre noen går med vrangforetillinger uten sykdomsinnsikt der hallusinasjoner oppleves virkelige jo mindre er sjansene for at de noen gang skal bli kurert, og da handler det heller om å kunne leve med sykdommen i tilnærmede normale rammer, der det likevel må sies at stødige stabile livsrammer med god jording, relasjonell stabilitet og fornuftige folk på nettverkssiden vil trygge den syke vesentlig mot det motsatte ",ute i det blå"
Noen etterlyste mot fra sanne stemner. Her er en!
No comments:
Post a Comment