At usmisbruk er et alvorlig samfunnsproblem som rammer langt utover den rusavhengige selv, der det tidvis er rusmisbrukernes pårørende som har det verst selv om den som havner i tungt misbruk også ødelegger sitt eget liv og ved å velge rusen samtidig velger bort et normalt liv, arbeid, sunne relasjoner, foreldreansvar, økonomisk styring, fysisk og psykisk helse, sosial status etc
En ting er de store menneskelige omkostningen for rusmisbrukeren selv og vedkommendes familie. En annen ting hvor mye kriminalitet, ulykker, bråk, uro, vold og galskap rusmisbruk fører med seg og hvor store de økonomiske kostnader rusmisbruk, konsekvensene av rusmisbruk, og ressursbruken i helsevesen og hjelpeapparat utgjør for samfunnet.
Når man så ser at det er liten gevinst av de ressursene man setter inn på behandling særlig der man setter et helt rusfritt "normalt" liv som mål og at det kun er de FÅ som kommer ut av misbruket og det uten alvorlig tilbakefall, selv om LAR (legemiddelassistert behandling) for endel kan fungere godt så lenge man ikke hag nulltoleranse for litt sidemisbruk siden det for manges del er urealistisk å tro de kan bli helt rusfrie. De substitutt medikamentene man tilbyr i LAR er jo i seg selv også rusmidler, som i noen tilfeller selges til andre som ruser seg på dette til finansiering av sidemisbruk av mer foretrukne rusmidler.
Det helt enkle svaret på hvorfor behandling og rehabilitering av rusmisbrukere med et rusfritt liv som mål oftest slår feil er jo kort og greit: Fordi den rusavhengige selv ikke virkelig VIL oppgi rusen. De vil gjerne ha det de tilbys om de vil slutte og stile mot et rusfritt liv, men egentlig vil de jo ha rusen i tillegg.
Nå er det selv om man ikke kommer forbi at i den rusavhengiges egen VILJE ligger både kjernen av problemet og potensielt også løsningen, selv om de som har havnet i tungt misbruk er tilbøyelige til å velge rusen om og om igjen på tross av alvorlige konsekvenser. Å si at de er hjelpeløst fortapte slaver uten egenvilje blir feil.
Siden den rusavhengige som jo elsker rusen, har gevinst av den og syns det er deilig når de er russ og at det er derfor de velger å ruse seg kan jo også sies å være en veldig egoistisk prioritering så mye familie og samfunn belastes av dette rusmisbruket. Mens junkien sitter der i euforien og koser seg med nåla i armen vet jeg at det i noen tilfeller har ligget andre på gulvet og dødd av overdose uten at den som har nok med egen rus har brydd seg om det.
Nå er det kanskje ikke så rart at endel av de tyngre rusmisbrukerne avstumpes og blir kyniske og kalde. I de tilfellene der den rusavhengige ved eget misbruk og adferd har brent alle broer, sviktet all tillit, misbrukt alle sjanser og ikke lenger har en eneste bærende relasjon igjen er løpet kjørt. Da er det bare rusen igjen
I det tunge rusmiljøet har man ikke venner i vanlug forstand. Alt handler om penger og rus. Om noen har noe å tilby og gi har de "venner". Om de ikke har, trenger andre har de ikke en venn som stiller opp uten å få noe for det. Noen har nærmere, bedre kontakt selv om det er mye som skiller "vennskap" mellom rusmisbrukere fra normale, sunne vennskap mellom folk som ikke er rusmisbrukere. De verste rusmisbrukerne vil også ved anledning gjennom "vennskap" også ofte prøve å trekke andre med i misbruket, dels fordi de er ensomme og trenger selskap men går heller ikke av veien for å svindle mer lettlurte, grønne naive ukritiske tillitsfulle sjeler de måtte klare å rekruttere til medmisbruk ved grov overprising av det de videreselger til finansiering av eget misbruk
Nå er det nå likefullt sånn at selv i det miljøet kan det skje at dette forunderlige som kalles Kjærlighet kan oppstå mellom to narkomane som enten de er slik eller sånn stadig er mennesker og enkeltindivider.
Selv om det på det psykologiske området er noe som går igjen ved alle typer avhengighet, som ideen om "passiv avhengighet" dvs at det ikke krever viljestyrte handlinger for å skaffe, gjøre og/eller innta det man måtte være avhengig av.
Der man dog heller ikke skal underslå hvordan den avhengige HJerne kan lure og overstyre den avhengiges psykologi. Dette kan gjøre seg like sterkt gjeldene og føre til sprekk hos en som er sterkt nikotinavhengig i like stor grad som hos en heroinmisbruker. Man går i fella og lurer seg selv til å tro at man har større kontroll enn man har. Hjernen og avhengighetspsykologien ser etter en anledning, og vil alltid finne en anledning om den avhengige ikke er bevisst og har 100% vilje til å slutte med evne til å opprettholde vilje og motivasjon også i svake øyeblikk med sug.
Nå vet vel alle som har jobbet med og røynt mennesker i aktivt alvorlig misbruk av alkohol og enda mer narkotika at tillitsbrudd og løgn heller er regelen enn unntaket, selv om den svhengige uten å se det selv like mye lurer og lyver for seg selv. Dette er vel også grunnen til at fullt ut rehabikiterte rusmisbrukere som selv står støtt som rusfrie i mange tilfeller har bedre resultater der de jobber i rusomsorgen og på behandlersiden. De evner å se rett igjennom og si "cut the crap!"Har de selv vært i rusmiljøet og sett det meste vil de også langt bedre enn andre være istand til å se om noen er ruspåvirket og hvilket rudmiddel de har innabords.
Man skal være klar over at selv om endel ting er felles er det ikke slik at "et rusmisbruk er rusmisbruk og der er alt ett fett". For det første kan valgt av rusmiddel si mye om den enkeltes psykologo fra starten av. En heroinmisbruker søker noe annet enn den som foretrekker speed (=amfetamin) og skadevirkninger og rusadferd er svært forskjellig..
Om man setter alle som misbruker et eller flere rusmidler omfatter det en veldig stor, mangfoldig og sammensatt gruppe. I denne omgang vil jeg ikkr komme inn på alkoholisme. Selv om noen hag større genetisk og bakgrunnsmessig sårbarhet ufht å utvikle alkoholisme kan jo egentlig hvem som helst bli alkoholiker om de bare drikker mye og ofte nok og ikke er bevisst på faresignaler og når de bør sette bremsene på, men der igjen er det mange som lurer seg selv, så ofte er alkohilikeren selv den siste til å innse og vedstå seg at han/hun er alkoholiker. Mens narkomane i større grad luverfor andre om eget misbruk dels som en konsekvens av at det er illegslt og ikke under allmenn sosial aksept som det å drikke alkohol, er alkoholikeren mer tilbøyelig til å lyve for seg selv og også til å lulle seg inn i selvmedlidenhet.
Selv om bruk av narkotika og da særlig noen typernarkotika mer enn heroin idag er mer utbredt og under sosial aksept i noen miljøer, der rlug kokain liksom har fått status som "rikmannsdob"foe de som er født på solsiden på beste vestkant mens heroin er ansett som et "tapetdoo" er det nå for det første slik at også en vellyket vestkantgutt son tror han har full kontroll kan utvikke kontroll kan utvikle avhengighet og få et alvorlig rusproblem der også hen etterhvert kan havne på tapersiden selv om en som i utgangspunktet klarer seg godt mer i suksessområdet med en god og trygg familebakgrunn og et ressurssterkt nettverk rundt seg også har større forutsetninger for å klare seg ut av misbruket, skjønt det også i det miljøet er noen som aktivt og bevisst velger en asosial luvsbane tiltrukket av rus og/eller kriminalurrt.
Når det gjelder sistnevnte er David Toska et stjerneeksempel. Han hadde de beste forutsetnunger i liver både når det gjelder de intellektuelle ressursene han selv er utstyrt med og familebakgrunn men valgte likevel bevisst et liv son kriminell.
Og nettopp der ligger det noe som gjør at det ikke er alle rusmisbrukere det er like synd på. I noen tilfeller handler det kanskje attpåtil om at de er bortskjemte med alt for snille foreldre som aldrl har satt genser, lært dem å ta ansvar, tenke like mye på andre som seg selv og velge det som er rett, moralsk hodt, fornuftig og innenfor lovens grenser.
De har ikke i tilstrekkelig grad lært forskhell på rett og galt eller opplevd at det får negstive konsekvenser for dem selv, irettesettelse og rettledning når de har gjort noe galt, har alltid fått medhold, blitt prioritert og vel forpleid på egnr behov med ubetinget kjærlighet og omsorg uten at de har måtte ta ansvar og bli stilt krav til. Da mangler man moralsk kompass som gjør det lettere å ta asosiale valg og rote seg borti rusmisbruk uten tanke for konsekvenser om det er gøy, spennende og rusen gir dem stor uttelling
Om slike dumsnille foreldre fortsetter på samme Om "de gode foreldre" fortsetter på samme måte når rusavhengigheten er er et faktum og sønn eller datter har blitt narkoman kan de uten å være klar over det ved å overta alt ansvar der rusmisbrukeren ikke gjør det, alltid være på servicesiden, der de med selvutslettende omsorg og bekymring også finansierer misbruket fordi de ikke orker tanken på at sønn eller datter skulle velge å prostituete seg eller begå vinningskriminalitet som fører dem i fengsel, uten åse at de på den måten gjør det bekvemt og bidrar til å opprettholde misbruket, hvor "det bortskjemte barn" nå heller ikke må face like alvorluge negative konsekvenser i eget liv som de fleste andre narkomane. Om de så gjorde på et tidlug tidspunkt ville de mer sannsynlig funnet motivasjon og kommet seg ut av misbruket mens de enda hadde utsikter til å komme på rett kjøl og kunne leve et normalt liv.
Men selv med slike foreldre som gjør det mer bekvemt å være narkoman så lenge de lever vil jo rusmisbruket som selvfølgelig er til stor sorg, bekymring og belastning for familen også selv oppleve at misbruket får alvorlige negative konsekvenser for dem selv og stenger mange dører. Om man velger rus velger man også bort veldig mye annet. For oss som ikke er rusmusbrukere kan det fremstå uforståelig at noen som har så gode forutsetninger i livet og ingen problemer å skylde på Velger narkotika, eller hvordan noen med mindre de enda er tenåringer når de ramler utpå med intellugens i normalområdet kan være så dumme at de prøver heroin for spenningens skyld med den tanke at akkurat de Ikke skal bli avhengige narko ane som andre heroinmisbrukere.
Om det dreide seg om en 14 åring som varhavna i dårlig selvskap som dro hen utpå kunne man forstå det, men at en ung voksen med god familebakgrunn som verken har det ene eller andre å skylde på selv som et fritt foretrukket valg oppsøker belastede miljøer og velger å ruse seg på sterke stoffer "for spenningens skykd" er mer uforståelig.
Men selv med slike foreldre som gjør det mer bekvemt å være narkoman så lenge de lever vil jo rusmisbruket som selvfølgelig er til stor sorg, bekymring og belastning for familen også selv oppleve at misbruket får alvorlige negative konsekvenser for dem selv og stenger mange dører. Om man velger rus velger man også bort veldig mye annet. For oss som ikke er rusmusbrukere kan det fremstå uforståelig at noen som har så gode forutsetninger i livet og ingen problemer å skylde på Velger narkotika, eller hvordan noen med mindre de enda er tenåringer når de ramler utpå med intellugens i normalområdet kan være så dumme at de prøver heroin for spenningens skyld med den tanke at akkurat de Ikke skal bli avhengige narko ane som andre heroinmisbrukere.
Blandt tunge narkomane skjuler det seg midlertid mange andre som har langt mer å skylde på. Folk med en belastet familebakgrunn, mennesker med traumer og psykiske problemer, mennesker som selv om de ikke har downs syndrom eller noen synluge ytre fysiske tegn har så lav intelligens at det dreier seg om en mild elleg meralvorlug psykisk utviklingshemming. Mennesker med ADHD kan selv om de fleste med ADhD ligger innenfor det normale området, noen også i det øvre sjikt intelligensmessig kan både fordi de haren mer impulsiv adferd, som selvmedisinering og fordi f.eks amfetamin virker på en annen måte enn for mennesker uten adhd være mer usatt ifht rus.
O
Noen ganger handler det mest om unge festglade mennesker som eksperimenterer med rus. For noen er det bare en forbigående petiode i ungdomnen , andre utvikler selv om det kun startet for gøy og som rekreasjonsmisbruk hvor det gikk fra hasj og alkohom til sterkere saker et alvorlig misbruk de blir sittende fast i resten av liver. Det er lettere å være føre var og ta seg ivare ved å la være å prøve noe som er potensielt kan gi stk avhengighet, selv når det kun dreier seg om et lovlig nyelsesmiddel som nikotin enn å slutte og la være å begynne igjen når man først har utviklet stegk avhengighet. Da har det alt skjedd noen endrkngeg i hjernen din som gjør at en storrøyker som har sluttet aldri kan bli "festrøyket" like lite som en tørrlagt alkoholiker etter noen år kan ta en øl og to som om hen hadde et normalt forhokd tim alkohol. Selv om man klarer å slutte med det man hsr blitt fysisk og psykisl avhengig av har man fremdeles en avhengig hjerne, man kan selv etter mange tiår som ik
No comments:
Post a Comment